For utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup og hennes kolleger handler det om kunsten å legge et stort puslespill som til sist gir mening for et forhåpentligvis enda større publikum.
Det er en forventningsfull utstillingssjef som møter foto.no dagen før utstillingen Mot og Motstand har sin offisielle åpning på senteret. Kunsten og kunstnerne har reist fra Cape Town i Sør Afrika hvor den første versjonen av utstillingen ble åpnet av HM Dronning Sonja og utenriksminister Gahr Støre i november i fjor. Forflytningen av en så omfattende utstilling handler ikke bare om å bytte kontinent, land og by.
Vi har måttet sette sammen hele utstillingen på nytt fordi lokalene her er helt annerledes, forteller Sverdrup. Det er som å legge et kjempestort puslespill hvor vi ikke helt vet hvordan brikkene kommer til å passe sammen, til sist. Det er noe av det som har gjort det så morsomt å arbeide med denne produksjonen.
Utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup har med seg en hel stab i jobbingen med å få alt på plass foran åpningen. Likhetstrekkene mellom det som skjer på Nobels Fredssenter og en teaterproduksjon er mange. Å lykkes med en utstilling handler ikke bare om å få plass til alle bildene på veggen. Adskillige timer med fingerspissfølelse for historiefortelling ligger bak. Kompetansen i staben er sammensatt og spenner fra kommunikasjonsansvarlige, til scenografer, lysmestre, lyddesignere og håndverkere.
Noe av det aller viktigste er at vi lykkes med dramaturgien, forklarer Sverdrup. Og hva mener hun så med det? Jo, dramaturgien handler om den røde tråden som gjør at publikum klarer å forstå hva det de opplever, handler om. Dramaturgi er historiefortellingens magi og matematikk. Til syvende og sist må opplevelsen av helhet sitte tilbake hos den som besøker utstillingen. Ting må henge sammen.
- I denne sammenhengen handler det om at mange ulike kunstneriske uttrykk fra flere epoker skal fungere sammen, som en helhet, sier Sverdrup. Helheten de jakter på, er den som skal ramme inn fortellingen om Sør Afrikas turbulente reise gjennom hundre år, fra slaveri og apartheid til demokrati. Rammen som skal få oss som publikummere til å være med på reisen fra start til slutt. Hovedpersonene i fortellingen er de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne Luthuli, Mandela, De Klerk og Tutu. Det er de som får føre an i denne utstillingen og være fanbærere for i alt 32 kunstnere som bidrar med arbeider.
Prosjektleder Sverdrup har latt seg inspirere av kompleksiteten som ligger i et så ambisiøst prosjekt. De største utfordringene blir samtidig det som også inspirer aller mest, og som driver lysten til å lykkes med å få til et godt resultat for publikum, forteller hun, synlig stolt over utstillingen som senteret nå kan invitere til. Dette er en visuell reise gjennom Sør Afrikas historie frem til å bli et demokrati, og samtidig er det historien om landets fire fredsprisvinnerne. I skjæringspunktet her ligger oppgaven som handler om å få formidlet alt dette ved hjelp av flere kunstneriske uttrykk. Ulike virkemidler og mange små detaljer skal tilsammen fortelle den store historien. Samtidig er det en balansegang, - Vi vil gjerne inspirere folk til å tenke selv, gjennom måten vi har bygget utstillingen på. Alt skal ikke umiddelbart være åpenbart.
Flere fotografer har bidratt til utstilingen. Jeg husker ikke akkurat hvor mange bilder vi til sammen har her nå, men det er mange, sier Kirsti Svenning i forbifarten i de siste hektiske timene før utenriksminsteren og dronningen skal åpne utstillingen. Men jeg skal sjekke det og komme tilbake til deg, smiler hun og iler videre til neste oppgave. Minuttet etterpå er hun tilbake. - 105 fotografier totalt på veggene, pluss dokumentarfilmene som også inneholder stillbilder. Forøvrig 45 kunstverk totalt, fordelt på 32 kunstnere og så kommer fotografiene og fotografene i tillegg.
Dermed er vi tilbake til dramaturgien. En av kunstnerne som bidrar med sine arbeider inn i Mot og Mostand, er den Sørafrikanske dokumentarfotografen George Hallet. Hans bilder går igjen i hele utstillingen, og er sentrale for nettopp den røde tråden. Med flertallige portretter av både Mandela, Tutu og Klerk har hans blikk vært avgjørende i prosessen med å dokumentere hjemlandets fredsprosess. Han er svært bevisst på hvilken rolle bildene hans spiller. Jeg har fått være tilstede i prosessen, og jeg vet at bildene mine er unike dokumenter fa en epoke som forhåpentligvis aldri kommer tilbake, sier han.
Selv ble han kallet som fotograf da han som barn ble introdusert for kinofilmen.
Fra jeg var fem år gammel, har jeg visst at det var bilder jeg skulle arbeide med. Kallet gjorde at han i 30 år måtte søke tilflukt i eksil i Paris. Under de verste årene med apartheid var det umulig for meg å leve i Sør Afrika. Da den historiske prosessen rundt Sannhets- og forsoningskomiteens arbeid startet opp, fikk George Hallet en personlig invitasjon fra Desmond Tutu om å dokumentere det som skjedde. Bildene fra prosessen er et sentralt element i utstillingen.
Samtidig viser han også noen av sine seneste arbeider, en portrettserie av unge dansere i Cape Town. I tillegg til flere enkeltportretter av danserne, viser han også kontaktkopien av filmene fra opptaket. Jeg bestemte meg for å kun gjøre én eksponering per portrett. Til hver danser sa jeg at jeg ønsket at han og hun skulle vise meg hva de føler i forhold til sitt liv og sin profesjon som danser. Og du ser jo hva resultatet ble! Hallet viser meg portrettserien som henger på de for anledningen spesialbygde veggene på fredssenteret.
Det du ser at disse menneskene utstråler, er verdighet, stolthet, selvtillit. De viser oss det jeg tror at vi trenger ikke bare i Sør Afrika, men i hele verden, for å kunne skape fred og forsoning. - Det handler om håp, fastslår George Hallet. Jeg ønsker å bidra med å gi mennesker håp, skape optimisme, med bildene mine. Jeg tror at ved å fotografere det som er vakkert, bidrar jeg til drømmen om skjønnhet, i mennesket.
Det er en forventningsfull utstillingssjef som møter foto.no dagen før utstillingen Mot og Motstand har sin offisielle åpning på senteret. Kunsten og kunstnerne har reist fra Cape Town i Sør Afrika hvor den første versjonen av utstillingen ble åpnet av HM Dronning Sonja og utenriksminister Gahr Støre i november i fjor. Forflytningen av en så omfattende utstilling handler ikke bare om å bytte kontinent, land og by.
Vi har måttet sette sammen hele utstillingen på nytt fordi lokalene her er helt annerledes, forteller Sverdrup. Det er som å legge et kjempestort puslespill hvor vi ikke helt vet hvordan brikkene kommer til å passe sammen, til sist. Det er noe av det som har gjort det så morsomt å arbeide med denne produksjonen.
Utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup har med seg en hel stab i jobbingen med å få alt på plass foran åpningen. Likhetstrekkene mellom det som skjer på Nobels Fredssenter og en teaterproduksjon er mange. Å lykkes med en utstilling handler ikke bare om å få plass til alle bildene på veggen. Adskillige timer med fingerspissfølelse for historiefortelling ligger bak. Kompetansen i staben er sammensatt og spenner fra kommunikasjonsansvarlige, til scenografer, lysmestre, lyddesignere og håndverkere.
Noe av det aller viktigste er at vi lykkes med dramaturgien, forklarer Sverdrup. Og hva mener hun så med det? Jo, dramaturgien handler om den røde tråden som gjør at publikum klarer å forstå hva det de opplever, handler om. Dramaturgi er historiefortellingens magi og matematikk. Til syvende og sist må opplevelsen av helhet sitte tilbake hos den som besøker utstillingen. Ting må henge sammen.
- I denne sammenhengen handler det om at mange ulike kunstneriske uttrykk fra flere epoker skal fungere sammen, som en helhet, sier Sverdrup. Helheten de jakter på, er den som skal ramme inn fortellingen om Sør Afrikas turbulente reise gjennom hundre år, fra slaveri og apartheid til demokrati. Rammen som skal få oss som publikummere til å være med på reisen fra start til slutt. Hovedpersonene i fortellingen er de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne Luthuli, Mandela, De Klerk og Tutu. Det er de som får føre an i denne utstillingen og være fanbærere for i alt 32 kunstnere som bidrar med arbeider.
Prosjektleder Sverdrup har latt seg inspirere av kompleksiteten som ligger i et så ambisiøst prosjekt. De største utfordringene blir samtidig det som også inspirer aller mest, og som driver lysten til å lykkes med å få til et godt resultat for publikum, forteller hun, synlig stolt over utstillingen som senteret nå kan invitere til. Dette er en visuell reise gjennom Sør Afrikas historie frem til å bli et demokrati, og samtidig er det historien om landets fire fredsprisvinnerne. I skjæringspunktet her ligger oppgaven som handler om å få formidlet alt dette ved hjelp av flere kunstneriske uttrykk. Ulike virkemidler og mange små detaljer skal tilsammen fortelle den store historien. Samtidig er det en balansegang, - Vi vil gjerne inspirere folk til å tenke selv, gjennom måten vi har bygget utstillingen på. Alt skal ikke umiddelbart være åpenbart.
Flere fotografer har bidratt til utstilingen. Jeg husker ikke akkurat hvor mange bilder vi til sammen har her nå, men det er mange, sier Kirsti Svenning i forbifarten i de siste hektiske timene før utenriksminsteren og dronningen skal åpne utstillingen. Men jeg skal sjekke det og komme tilbake til deg, smiler hun og iler videre til neste oppgave. Minuttet etterpå er hun tilbake. - 105 fotografier totalt på veggene, pluss dokumentarfilmene som også inneholder stillbilder. Forøvrig 45 kunstverk totalt, fordelt på 32 kunstnere og så kommer fotografiene og fotografene i tillegg.
Dermed er vi tilbake til dramaturgien. En av kunstnerne som bidrar med sine arbeider inn i Mot og Mostand, er den Sørafrikanske dokumentarfotografen George Hallet. Hans bilder går igjen i hele utstillingen, og er sentrale for nettopp den røde tråden. Med flertallige portretter av både Mandela, Tutu og Klerk har hans blikk vært avgjørende i prosessen med å dokumentere hjemlandets fredsprosess. Han er svært bevisst på hvilken rolle bildene hans spiller. Jeg har fått være tilstede i prosessen, og jeg vet at bildene mine er unike dokumenter fa en epoke som forhåpentligvis aldri kommer tilbake, sier han.
Selv ble han kallet som fotograf da han som barn ble introdusert for kinofilmen.
Fra jeg var fem år gammel, har jeg visst at det var bilder jeg skulle arbeide med. Kallet gjorde at han i 30 år måtte søke tilflukt i eksil i Paris. Under de verste årene med apartheid var det umulig for meg å leve i Sør Afrika. Da den historiske prosessen rundt Sannhets- og forsoningskomiteens arbeid startet opp, fikk George Hallet en personlig invitasjon fra Desmond Tutu om å dokumentere det som skjedde. Bildene fra prosessen er et sentralt element i utstillingen.
Samtidig viser han også noen av sine seneste arbeider, en portrettserie av unge dansere i Cape Town. I tillegg til flere enkeltportretter av danserne, viser han også kontaktkopien av filmene fra opptaket. Jeg bestemte meg for å kun gjøre én eksponering per portrett. Til hver danser sa jeg at jeg ønsket at han og hun skulle vise meg hva de føler i forhold til sitt liv og sin profesjon som danser. Og du ser jo hva resultatet ble! Hallet viser meg portrettserien som henger på de for anledningen spesialbygde veggene på fredssenteret.
Det du ser at disse menneskene utstråler, er verdighet, stolthet, selvtillit. De viser oss det jeg tror at vi trenger ikke bare i Sør Afrika, men i hele verden, for å kunne skape fred og forsoning. - Det handler om håp, fastslår George Hallet. Jeg ønsker å bidra med å gi mennesker håp, skape optimisme, med bildene mine. Jeg tror at ved å fotografere det som er vakkert, bidrar jeg til drømmen om skjønnhet, i mennesket.
Utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup, Nobels Fredssenter
Maria Lundberg
Forberedelser foran åpningen av utstillingen Mot og Motstand
Maria Lundberg
Fotografen George Hallet og utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup foran Hallets portrettserie "Dance for all" som inngår i utstillingen Mot og Motstand
Maria Lundberg
Pressekontakt og informasjonsrådgiver Kirsti Svenning ved Nobels Fredssenter under åpningen av utstillingen Mot og Motstand
Maria Lundberg