“How photography changed its name to art''

Vicki Goldberg er en ledende skribent innen fotografi og skriver blant annet for New York Times, Vanity Fair og American Photo. Hun har publisert The Power of Photography: How Photographs Changed Our Lives (1991) og Light Matters, Writings on Photography (2005).

Det første bildet Goldberg tar for seg er et fotografi som viser mennesker som betrakter et maleri. Vi ser ikke personenes ansikt, kun ryggene deres bøyd i retning maleriet, som for å se nærmere på kunsten. Goldbers hensikt med å starte foredraget med dette bildet er for å vise fotografiets tidlige rolle kun som dokumentasjon av kunst og dens betraktere. Et typisk motiv for sin tid, og et eksempel på fotografiets tidlige rolle; Fotografiet som ser på mennesker, som ser på kunst.

Videre tar Goldberg for seg forskjellige hendelser i fotografiet og kunstens historie. Fra fotografiets kamp for anerkjennelse og status som kunst til dets inntreden i galleri og museums sammenheng. Sluttepoken på 1800 tallet var ikke en god tid for det fotografiet som strebet etter en status som noe annet enn en dokumentarisk form.

Om landskapsfotografi ble det i 1874 sagt at for geografiske og geologiske grunner er det vært en hel del, men som kunst er det verdt “a good deal less than nothing”. Det var heller ikke noe grunnlag for ivaretakelse av den enkelte fotograf sine opphavsrettigheter for egne arbeider.

I 1862 kopierte en fotograf et fotografi av en annen fotograf. Denne andre fotografen saksøkte den første, men ble absolutt ikke hørt i retten fordi kunst var det eneste man kunne ha opphavsrett på, ikke fotografi.

I fotografiets tidlige tilnærming til kunstscenen prøvde fotografiet så godt det kunne og se ut som kunst, mens kunst på sin side jobbet hardt for ikke å se ut som fotografi. I denne sammenheng nevner Goldberg spesielt Picasso med eksempler fra hans kubistiske periode. Picasso skal i denne tiden ha uttalt at det var idiotisk for kunst å forsøke å gjøre det som fotografiet klarte så bra, og at fotografiet derfor hadde satt kunsten fri til å kunne utforske flere retninger. På samme tid var det flere kunstnere som kopierte fotografiet, men uten å innrømme det.

Fotografiets inntreden i kunst
På 1960- tallet begynte kunstnere å benytte seg av fotografiet i sin egne verk. Ikke kun som et rent fotografi, men gjerne flettet inn i malerier og skulpturer. Eksempler Goldberg viser til her er fra kunstnere som Dali og Rauchenberg, spesiellt sistnevntes skulpturer, og også dadistene og surrealistenes flittige bruk av fotografi i sine collager.

Videre tar Goldberg for seg Robert Smithson sine arbeider med dokumentering av site art, og hans problematisering av the white cube som eneste visningssted. Robert Smithson hadde stor innflytelse på senere fotografer for sin måte å jobbe på.

Goldberg påpeker også ironien i site art kunstneres kamp for å tre ut av galleriet, når de samtidig brukte nettopp galleriet for å presentere dokumentasjonen av sine arbeider gjennom fotografi og tekst.

Økonomisk vinning
På 1960 og 70 tallet var det en eksplosjon i den økonomiske delen av kunstmarkedet, og i denne perioden var det flere samlere som hadde god økonomi. Det sjiktet av samlere som ikke var styrtrike lette på denne tiden etter kunst å investere i, men som ikke lå i en ikke altfor høy prisklasse. Her hadde fotografiet en perfekt posisjon.

Den første auksjonen med fotografi var på begynnelsen av 1970 tallet, og noen år etter fant en stor utstilling med fargefotografi sted. Fargefotografiet var før dette sett på som reklamens språk, men fra midten av 1970 tallet fikk det også sin plass innen kunstscenen. På begynnelsen av 1980 tallet startet fotografer å printe større bilder. Mye større enn tidligere. Det var på dette tidspunktet at de tyngre kunstsamlere begynte å interessere seg for å investere i fotografi.

På samme tid startet fotografer å kommentere fotografiets posisjon som kunst i sine arbeider. Her viser Goldberg til et fotografi fra 90 tallet som viser en mengde mennesker i Pergamon museet i Berlin som ser på kunst. Og med ett er vi tilbake til der vi startet, nemlig med fotografi som ser på mennesker som ser på kunst.


Iselin Linstad Hauge