Så kom beskjeden mange av oss hadde fryktet. Tom var død efter en lang kamp mot kreften. Tilbake står jeg, litt vantro. Han hadde på en måte alltid vært der. Fra jeg først kom inn i miljøet rundt Fotogalleriet i Oscars gate, gjennom fotografiske møter og festligheter, utstillinger, diskusjoner og de siste årene hans siste gave til det fotografiske mediet , Ukens Bilde i Magasinet på lørdagene.
Det har blitt mange slike gaver fra Tom opp gjennom årene. Jeg traff ham først da han begynte å kjøpe fotobøker i bokhandelen jeg arbeidet i på 70-tallet, og han var en av de som fikk meg til å engasjere meg i arbeidskollektivet rundt Fotogalleriet. Han hadde vært med å starte det, sammen med Gry, Tom Sandberg, Dag Alveng, Jamie Parslow og mange andre. Han hadde en glede og en entusiasme for fotografiet som medium som smittet over på alle, en entusiasme og en seriøsitet som han for en stor del hadde fått overlevert fra sin lærer ved Fotoskolan i Stockholm; Christer Strömholm. Han kunne oppholde seg i lange stunder i bokhandelen, tipset om fotografer vi burde ta inn bøker av, fortalte uten å belære om hva som var god og meningsfylt fotografisk kunst, og dannet, sammen med en håndfull andre fra det nye fotomiljøet mine viktigste referansepunkter i det som for meg var en ny verden.
Derfor var det vel heller ikke noen tilfeldighet at det var et bilde av Tom som ble mitt første kjøp av norsk samtidsfotografi, et bilde fra Tjøme, utstilt på Fotogalleriet rundt 1980. Siden ble det flere bilder, både kjøp og som rene gaver fra Tom.
Når jeg sitter her og skriver dukker han opp for mitt indre blikk. I sin slitte brune skinnjakke, jeans og boots. Med sin smittende hæ-hæ-hæ-latter. Sine uttallige historier fra hele kloden, med sitt skjeve smil, sneipen hengende i munnviken og halvt gjenknepne øyne for å unngå røyken. Med en laidback entusiasme, en humoristisk seriøsitet, og ikke minst; en nærmest ufrivillig autoritet. En som ga pokker i de mange trivielle konflikter som florerte i foto- og kunstmiljøet, men som også kunne si meget kraftig i fra når det virkelig gjaldt.
I gjesteboken til Fotogalleriet sto det en liten epistel i forbindelse med hans utstilling rundt 1980. Det var et sitat fra en Dylan-sang; Oh Sister : Time is an ocean, but it ends at the shore. I dag må jeg dessverre føye til den siste linjen fra det verset You may not see me tomorrow.
Takk, Tom.
Olav Løkke
Har du lyst til å skrive noen ord om Tom Martinsen, så del dine tanker med andre på diskusjonssiden.
Det har blitt mange slike gaver fra Tom opp gjennom årene. Jeg traff ham først da han begynte å kjøpe fotobøker i bokhandelen jeg arbeidet i på 70-tallet, og han var en av de som fikk meg til å engasjere meg i arbeidskollektivet rundt Fotogalleriet. Han hadde vært med å starte det, sammen med Gry, Tom Sandberg, Dag Alveng, Jamie Parslow og mange andre. Han hadde en glede og en entusiasme for fotografiet som medium som smittet over på alle, en entusiasme og en seriøsitet som han for en stor del hadde fått overlevert fra sin lærer ved Fotoskolan i Stockholm; Christer Strömholm. Han kunne oppholde seg i lange stunder i bokhandelen, tipset om fotografer vi burde ta inn bøker av, fortalte uten å belære om hva som var god og meningsfylt fotografisk kunst, og dannet, sammen med en håndfull andre fra det nye fotomiljøet mine viktigste referansepunkter i det som for meg var en ny verden.
Derfor var det vel heller ikke noen tilfeldighet at det var et bilde av Tom som ble mitt første kjøp av norsk samtidsfotografi, et bilde fra Tjøme, utstilt på Fotogalleriet rundt 1980. Siden ble det flere bilder, både kjøp og som rene gaver fra Tom.
Når jeg sitter her og skriver dukker han opp for mitt indre blikk. I sin slitte brune skinnjakke, jeans og boots. Med sin smittende hæ-hæ-hæ-latter. Sine uttallige historier fra hele kloden, med sitt skjeve smil, sneipen hengende i munnviken og halvt gjenknepne øyne for å unngå røyken. Med en laidback entusiasme, en humoristisk seriøsitet, og ikke minst; en nærmest ufrivillig autoritet. En som ga pokker i de mange trivielle konflikter som florerte i foto- og kunstmiljøet, men som også kunne si meget kraftig i fra når det virkelig gjaldt.
I gjesteboken til Fotogalleriet sto det en liten epistel i forbindelse med hans utstilling rundt 1980. Det var et sitat fra en Dylan-sang; Oh Sister : Time is an ocean, but it ends at the shore. I dag må jeg dessverre føye til den siste linjen fra det verset You may not see me tomorrow.
Takk, Tom.
Olav Løkke
Har du lyst til å skrive noen ord om Tom Martinsen, så del dine tanker med andre på diskusjonssiden.
Christer Strömholm og Tom Martinsen
Robert Meyer
Fotogalleriet, den 8. april 1983
Tom Martinsen holder workshop
Robert Meyer
Fra Verdens Ende
Tom Martinsen