Yngve Olsen Sæbbe

Yngve Olsen Sæbbe har tretti års fartstid som fotograf i Nord-Norges største avis. Forklaringen er fullstendig fri for dikkedarer: - Æ trives rågodt, og skal man jobbe som fotojournalist i Tromsø, så e Nordlys stedet!

Bare så dét var sagt.

Og med det er vi klare for resten, jeg og Yngve. Den blonde, lange og blide fyren med kamerabagen over skuldra var et godt kjent landemerke i min hjemby allerede mens jeg selv gikk på barneskolen. Som en av fire pressefotografer med fast redaksjonell base i Tromsø og avisa Nordlys kunne vi regne med at Yngve var på plass, når noe skjedde. Stort eller lite.

Fortsatt er det sånn. Fortsatt er Yngve tilstede, når noe skjer. Med den samme kjappe replikken, det samme blide smilet, den samme selvfølgelige og sikre håndteringen av kamerahus, objektiver og skiftende situasjoner og folk. Etter tretti år i samme jobb i samme avis er fotograf Yngve Olsen Sæbbe fortsatt et landemerke, og etter hvert også omtalt som en slags tromsøisk institusjon, i kraft av alt han har vært med på å dokumentere av samfunnsliv i den nord-norske regionen. Han er kanskje Nord-Norges mest erfarne fotojournalist. I tillegg bruker han sosiale medier aktivt, og det har blant annet ført til at Yngves inspirerende bildedeling på Facebook er blitt en snakkis blant folk.

Ikke dårlig skussmål å starte ut fra. Via sms forteller jeg en gammel barndomsvenninne fra Tromsø at jeg skal møte Yngve Olsen Sæbbe til et intervju. Vi er tilfeldigvis samtidig på fotofestivalen i Perpignan i Frankrike. Det passer helt perfekt å ta en prat. – Da må du bare spørre han om korsen han klare å fortsatt være så blid og entusiastisk, ætter så mange år i samme jobben, kommer det tilbake.

Den er god, tenker jeg, et godt utgangspunkt for vårt møte, tenker jeg. Tretti år med driv, det er en god inngang. Hvordan har han holdt motivasjonen vedlike? For det går tretten på dusinet av dem som er lei og kjei, som langtfra går til jobben med løftet hode etter tre tiår i samme misjon. Som klager sin nød og går tom for tev. Men ikke Yngve Olsen Sæbbe. Hva er hans drivkraft?

- Ja, ka skal æ nu egentlig svare på dét? Yngve Olsen Sæbbe rører rundt i en kaffekopp på kafé. Vi har funnet et bord i en trang, brosteinsbelagt gate i den lille franske kystbyen som i disse dagen myldrer av fotografer og journalister. En lokal kjøpmann feier foran frukt- og grønnsaksboden sin rett ved oss. Vi sitter på nåde, det er ikke så lenge til søndagens lokale siesta, og over oss brumler en tordentung himmel.

- Jeg har i grunnen vært ganske bevisst på at jeg skal oppmuntre meg selv i forhold til det å holde koken. Jeg har nok en iboende trang til å holde det gående, sier Yngve. – Dét, i kombinasjon med noe som sannsynligvis er et aldri så lite snev av adhd. Jeg tror dessuten på at energi gir energi. Har man nok å gjøre og holder koken, så gir det mer energi og gjør det mer artig!

Han smaker på det han nettopp har sagt. - Ja, jeg tror jeg må si det sånn. Jeg har sett andre kolleger bli sliten og lei, og det har på mange måter virker som en slags omvendt rollemodell for meg. Jeg har sett den mangelen på motivasjon, og tenkt, at det der skal aldri bli meg.

Det har han så langt lykkes med. Mangel på motivasjon er definitivt ikke det folk forbinder med Yngve Olsen Sæbbe. I forbindelse med dette intervjuet, sender jeg ut en liten uformell forespørsel til et knippe mennesker jeg vet har jobbet med mannen. Hvordan vil de beskrive han som fotograf? Responsen kan oppsummeres som kraftfull.

Genuint interessert i mennesker, lyder det første svaret jeg får. Det kommer tretti sekunder etter at mitt spørsmål har gått ut i den sosiale eteren. Tidssamler, svarer nestemann. Sånn fortsetter det å ramle inn med bare godord. Folk er glad i fotografen, som i likhet med så mange andre i bransjen, kjøpte sitt første kamera for pengene han fikk til konfirmasjonen, og som startet karrieren som pressefotograf da han fikk praksisplass i avisa Nordlys i arbeidsuka på ungdomsskolen.

- Jeg hadde en onkel i Tromsø som var student, og som hadde mørkerom, og det var sånn jeg ble introdusert for foto, forteller Yngve. – I Nordlys starta jeg som mørkeromsassistent, og etter hvert gled jeg over i en stilling som fotograf. Det bare ble sånn.

Siden den gang har tretti sesonger midnattsolsnetter og mørketidsdager lagt landsdelen for sine føtter, og Yngve Olsen Sæbbe har samtidig vært med på en revolusjon innen avisfaget. – Du kan godt si at det har vært tretti års konstant omstilling. Den nye teknologiske hverdagen vi har i dag, er ikke til å sammenligne med den tida da vi drasset rundt på svære telesendere for å kunne sende bilder hjem til redaksjonen.

De stadige skiftene i bransjen har ikke tatt luven fra Yngve, tvert i mot. – Jeg erkjenner jo at jeg ikke tar den nye teknologien like lett som de som er yngre, eller i hvert fall føles det som om jeg knoter mer for å få det til, sier Sæbbe Olsen og referer til det multimediale aspektet som i dag ligger til jobben som fotojournalist i avisa der han jobber.

- I dag er vi ikke fotografer, i dag er vi videojournalister, og det krever ny og annerledes kompetanse, forklarer han, og forteller om hvordan det å skulle mestre videoredigering og lydbearbeiding i tillegg til det fotografiske kan være en utfordring. – Både redigering og lyd er jo egne fag som folk går på skole i årevis for å lære seg å bli god på. Vi som alltid har jobba som pressefotografer, forventes likevel på en måte å automatisk bare skulle kunne det. Da jeg skjønte at dette er hverdagen som har kommet for å bli, så bestemte jeg meg for at dette skal jeg få til. – Det gjelder å henge med ungdommen, fastslår Yngve og er samtidig tydelig på at han slett ikke henger med nebbet.

- Først og fremst ser jeg verdien av å formidle lokale nyheter. Det betyr noe for folk å få kunnskap om hva som skjer i egen landsdel. Så det er meningsfylt for meg. Dessuten har jeg i grunnen bestandig pjuska litt på si, og sånn sett har jeg også en variert frilansproduksjon etter hvert.

Yngve bruker ofte uttrykket ”å pjuske litt” når han snakker om fotograferinga si. Ikke akkurat pretensiøst ordvalg fra en fotograf som i tillegg til jobben som fotojournalist, har flere bøker og utstillinger på cv´n. – Ja, jeg sier det ofte sånn, om det jeg holder på med ved siden av jobben i Nordlys. Kanskje fordi mye har kommet litt tilfeldig til meg, det har liksom bare blitt sånn.

Og så forteller Yngve om hvordan det å bli hundeieer mot sin vilje førte til et prosjekt som etter hvert ble en stor utstilling. Ungene og kona ville ha hund, - han ville i utgangspunktet slett ikke. - Men du vet nu korsen dét ofte é. Yngve ler og jeg synes at jeg kan høre lyden av kjærlighet til en hund der over bordet, i den latteren. Til tross for motvilje. – Det gikk som det ofte gjør, jeg ga etter på betingelse av at den hunden ikke skulle bli mitt ansvar. – Men kæm trur du det va som ejndte opp med å lufte den hunden? Det va jo så klart æ, ikkje sant!

På sine daglige lufteturer med vofs til Paradisbukta i Tromsø oppdaget han et bjørketre. Det stod der så fint og ensomt, med Tromsdalstind og fjorden i bakgrunnen. I all slags vær. Yngve begynte å ta bilder. Et bilde av det samme treet, nesten hver eneste dag, gjennom alle årstider. Det ble det utstilling av. Høsten 2011 var Yngves prosjekt om det ensomme treet åpningsutstillinga ved Polar Fokus, en nyetablert fotofestival i Tromsø.

- Det der med Polar Fokus må du få med, for det er så tøft! En gjeng entusiaster som har dratt i gang en fotofestival i Tromsø, jeg synes det er så bra! Så jeg ble veldig glad da de spurte om jeg ville bidra. Å få være årets åpningsutstiller var stas. Jeg hadde jo ikke tenkt at det første bildet av det treet skulle ende i en utstilling. Men sånn kan det gå!

Så var det dette med Yngve på Facebook. Blant kjenninger i fotomiljøet har han ry på seg for å være landets kanskje beste hverdagsfotograf. Den daglige delingen av bilder som han tar i dagligdagse sammenhenger, har begeistret flere tusen tilhengere på nettet. Visste han det? – Si du det? Så artig, det e´jo vældig hyggelig å høre, svarer Yngve og forteller om prosjektet ”Bydrops”, som ble til inspirert av Facebook.

- Jeg var på Facebook veldig tidlig, lenge før de fleste andre jeg kjenner.

Olsen Sæbbes tidlige premiere på Facebook har sin forklaring. – Det begynte med at vi var en fast kameratgjeng som ville ha en felles arena for å dele bilder og sånt, fra turer vi var på sammen. En i gjengen som hadde hørt om dette nettstedet for studenter, som het Facebook, hvor man kunne lage grupper og dele bilder. Så da kastet vi oss på.

Igjen denne uhøytidelige entusiasmen og nysgjerrigheten i forhold til å prøve noe nytt, som slår gnister på inn- og utpust.

- Vi var blant de første i Norge som tok i bruk Facebook. Så for meg føles det helt naturlig å bruke Facebook for å dele og vise folk hva jeg driver med. ”Bydrops” ble til etter hvert som jeg tok daglige bilder på mine vandringer rundt i Tromsø by, og etter hvert bestemte meg for å samle dem, gi dem en slags form og identitet. Små skråblikk på byen, som viser noe annet enn det vi kanskje ofte ser, eller ikke ser.

Kjærligheten til Tromsø ble også på et tidspunkt til bok, lenge før Facebook eksisterte. ”Tromsø – en kjærlighetshistorie i bilder og ord” kom ut i 2003 og er en samling tekster ført i penn av ulike tromsøprofiler, til bilder av Yngve.

Han motiveres av å få vise et bredere register av seg selv som fotograf. Der gir den digitale plattformen nye muligheter. – Respons er jo både viktig og artig, og det er utrolig morsomt når bildene mine på facebook får oppmerksomhet. Det er en artig plass for å kunne vise et litt annet ansikt, som fotograf. I tillegg genererer det litt salg av bilder, og frilansoppdrag.

- Det er med på å opprettholde motivasjonen min. Jeg trenger å ha disse prosjektene på si, hvis ikke tror jeg kanskje at jeg kunne ha gått lei.

Yngve er en av fire fast ansatte fotografer i avisa Nordlys. Redaksjonens størrelse tatt i betraktning er fire fotografer ganske mange fotografer. – Vi sitter ikke som en egen fotoavdeling, og vi har ikke egne morgenmøter. I hverdagen med stramme tidsfrister er vi en av alle.

- Fortsatt er det nok sånn hos oss, at vi som fotografer leverer på journalistenes ønsker og ikke omvendt. Vi er nyhetsdrevet, og det blir nok litt lite tid til å utvikle større reportasjeidéer. Samtidig er det absolutt rom for å jobbe frem egne idéer, om vi bare tar initiativet. Så det er et handlingsrom, om vi bare tar det og bruker mulighetene.

Yngve Olsen Sæbbe tar en pause. Vi bestiller hvert vårt glass rosévin. Rundt oss ryddes stoler og bord under en trykkende mørk himmel, - nå sitter vi på lånt tid. Men litt til!

- Fokuset ligger på at vi skal være best på nyheter på nett, og det jobber vi aktivt for å få til. Vi skal bli VG-tv i nord, det er målet. Sånn sett er Nordlys pilot på flere ting, og får til mye nytt. Det er jo artig å få være med på.

Den erfarne nyhetsfotografen forteller at alt stoff publiseres på nett før det kommer i papiravisa. – Vi fleiper med, at begrepet nordlysturisme har fått en ny mening etter at vi starta satsinga på Nordlys på nett. Yngve smiler – Før kom turistene sørfra for å se nordlyset på himmelen. Nå kommer de for å se hvordan vi jobber med nettsatsinga vår i avisa. Ha ha!

Igjen denne glade, åpne latteren. Helt uten stikk, bare entusiastisk konstaterende. Yngve Olsen Sæbbe er en formidler også verbalt.

Apropos motivasjon, og nå er vi tilbake der vi startet – hvordan er det lagt til rette for fotografenes faglige utvikling, i redaksjonen i nordens paris?

- Vi har ingen kompetanseutvikling satt i struktur, men vi har fem såkalte inspirasjonsdager hvert år, som vi disponerer fritt. Om vi tar hurtigruta, leser bok på biblioteket eller gjør noe annet er opp til oss, så lenge det inspirerer. Det skal være matnyttig inspirasjon.

Dagene på fotofestival i Perpignan inngår ikke i disse dagene. – Da jeg kom hit for første gang for seksten år siden, var jeg helt alene og kjente ingen. Jeg kom hjem til redaksjonen og fikk gehør for at dette burde være et rullerende tilbud til oss fotografer. Siden den gang har vi reist hvert vårt år, vi fire kollegene. – Vi har ikke noe fast opplegg for kurs eller andre faglige tilbud, så å få reise hit til Perpignan har på mange måter erstattet et sånt kurs.

Yngve Olsen Sæbbe synes den franske fotofestivalen er fantastisk. – Her kan vi prate om bilder, diskutere bilder, se bilder, vi kan gå og suge til oss i dagevis, det er helt unikt. Det er som å gå og leve i en liten fotoboble i noen døgn. – Noe av det jeg ser her, ligger ganske langt unna min hverdag som fotograf i Nordlys. Men det jeg opplever her, har jeg likevel med meg tilbake. Det er viktig å se hva andre ute i verden driver med. Man kan jo gå litt lei, av bare sitt eget hele tiden.

Perpignan er én sak. Oslo og fotomiljøet der en annen. Jeg spør Yngve Olsen Sæbbe, hvorfor fotografene i nord er så lite synlig i arrangementer som Årets Bilde, og dokfestivalen? Det er tross alt ikke så langt fra Tromsø til Oslo, vi er i samme landet, om enn adskilt av en totimers flyreise?

- Hm, ja altså, det dær… du e nok inne på nåkka dær, svarer Yngve. – På en eller annen måte føles det som om Pressefotografenes Klubb og det som skjer i Oslo ikke er til for oss. Opplevelsen er nok at det i sør ikke er særlig interesse for hva vi i nord driver med. - Jeg kan inni mellom bli litt matt over mangelen på nysgjerrighet som jeg møter fra kolleger i sør. Det bidrar til at avstanden til Oslo kanskje føles som større enn den egentlig er.

Noe som i løpet av intervjuet har vokst seg reelt stort, er tordenskyen over hodene våre og servitørens tydelige utålmodighet. Kaffen er kald, glassene tømt.

- Om jeg skulle si noe i forhold til det som kan være konstruktivt, så må det være at det er viktig å heie på alle, og ta alle med. Ta oss med. Vi vil og vi kan, og vi har mye å bidra med.

- Apropos det, så må du også få med, at Tromsø Fotoklubb for tiden er landets raskest voksende fotoklubb. – Æ har akkurat meldt mæ inn og det e´ så artig, med mye flinke folk. Så det skjer absolutt ting i Tromsø! For ikkje å glemme Polar Fokus, og Perspektivet Museum som samarbeider med Magnum, og som stadig har spennende ting på gang relatert til foto.

Nå lander de første franske regndråpene tunge og våte i en liten bakgate. Siestaen er inne. Tiden vår er ute. Tromsøguten skal videre. Når festivalen pakker sammen, setter nordlysfotografen kurs for Pyreneene sammen med samboeren. Turer med kjæresten har blitt til visuelle nettsuksesser før. GoPro-snutter fra sommerens toppturer i nord ble en hit, først på Facebook, deretter på nordlys.no. – Jeg ser jo bilder overalt, og vil gjerne ta dem. Og når jeg deler, blir det enda artigere!

Han trives på tur. Skulle han ha realisert drømmeprosjektet sitt, skulle det definitivt hatt med reising å gjøre. – Man møte jo alltid folk og nye historie på reise. Samtidig har man kanskje litt lavere senka skuldre, og dermed e man kanskje mer åpen førr de møtan, reflekterer han.

Han ønsker seg tid og penger til å kunne forfølge noen slike møter og historier. Han skulle nok ha søkt støtte, men innrømmer uten skam at han er bedre på det han omtaler som kreative puslerier, enn på å fylle ut skjema.

- Så du kan godt skrive, at dæm som har pænga å dele ut, gjerne kan være mer offensiv på at dæm har de pængan. Og at rapporteringsrutinan ikkje må være det viktigste, men at man faktisk får skapt nåkka nytt!

- Kommer du til å søke da?

- Da skal æ i hvert fall vurdere å søke!

Det siste svaret som plinger inn i mailboksen min som en respons på min uformelle lille research blant folk som kjenner mannen og fotografen, mens jeg sitter og skriver ut intervjuet, lyder som følger: "Yngve kjenner jeg som en svært kreativ, sjarmerende og bra fyr. Samtidig er han en av de mest profesjonelle fotografer jeg har jobbet med”.


Fotofestivalen Polar Fokus